Delta og jeg 6. feb. 2010 Foto: Elisabeth Bergquist

Snakk om å kaste inn håndklet

(Hadeland) I ettermiddag er det én uke siden jeg måtte bryte Femundløpet på grunn av skadete hunder. Mitt første brutte løp noen gang. Ikke et ord på hjemmesidene fra meg etterpå. Hvorfor? Fordi jeg ligger nede for full telling med ørebetennelse, hoste og influensa. Fremdeles.

Jeg har ikke vært syk på år og dag, så jeg skal ikke klage. Men det er dobbelt så surt å bryte et løp når man selv blir syk dagen etter. Jeg følte meg frisk under løpet, jobbet bra bakpå sleden og merket ikke noe spesielt, men så ble jeg temmelig tufs på kvelden etter at jeg hadde brutt løpet på Tynset. Morgenen etter var jeg helt utslått og vi dro opp til Røros med hundene, slik at jeg fikk lagt meg på hotellet. Endte på legevakten lørdag kveld og vi dro hjem til Hadeland søndag før vinnerspannene gikk i mål. Jeg orket uansett ikke å stå oppreist.

Vel, her ligger jeg ennå - en uke senere, men i dag er jeg litt på bedringens vei, så etter mye om og men virker tydeligvis penicillinen.

Men hva med hundene? Hva skjedde i Femundløpet? Jeg får vel ikke grave meg for dypt ned i gjørma, men heller tenke fremover. Saken er i hvert fall den at spannet jeg hadde i fjor var bedre enn spannet jeg har i år, sånn er det med den saken. Jeg har en rimelig bra front, men savner de sterke og raske gutta fra i fjor. I tillegg hadde en del av hundene kennelhoste mens Hallingen-løpet pågikk og vi fikk litt mindre trening en periode. Kennelhoste var ikke et tema under Femundløpet for oss - alle hundene var heldigvis friske.

Men hvorfor gikk det så galt at jeg måtte bryte? Er det noe mer jeg kan skylde på, mon tro? Jeg mener at startnummeret mitt (60) selvfølgelig ikke var optimalt for en god sluttplassering. Jeg meldte meg på løpet i august, men glemte å betale startavgiften i tide og kom derfor ikke med i trekningen av de beste startposisjonene.

Med startnr. 60 var jeg rimelig klar for å kjøre meg opp og brukte 1. etappe til Tufsingdalen på å passere ganske mange spann. Jeg kjørte jevnt og uten noen stopp, men fikk den tvilsomme gleden av å kjøre i sønderknust såle etter de 59 foregående spannene. Tungt, tungt, tungt. Bunnløst spor, mye sukker, mye mer overvann og de fleste røtter, steiner og tuer var temmelig "oppe i dagen". Hundene jobbet knallbra, jeg synes vi gjorde en bra etappe, men likevel kom vi inn til Tufsingdalen på en etappetid 20-30 minutter etter teten. Det er mye.

På Tufsing måtte jeg sette ut Mikkel, en 6-7 år gammel erfaren og dyktig kar lånt av Birgitte og Thomas Wærner. Mikkel gikk strålende, men det ene håndleddet hans er tydlig ikke i gjenge lenger. Han ble satt ut med hovent ledd og skal etter alt å dømme heretter få være turhund.

I Tufsingdalen er det tidsutjevning fra start og vi kom oss ut som nr 1 i en pulje på 4 med samme uttid - alle kjørte ut på plass nr 12. Fikk et kjempebra forsprang ganske fort, men etter noen kilometer bråstoppet en av lederne for å gjøre fra seg og midtlina hektet seg fast i en rot som stakk opp. Det tok meg litt arbeid å få spannet løst og de 3 andre jeg startet likt med nærmet seg faretruende. Likevel, det gikk jevnt og trutt over Kvernvikhøgda, ingen passerte oss. Ved veipassering i Buvika hadde vi et fint forsprang. Vannene mot Drevsjø gikk glimrende, men det var virkelig løst og tungt over myrene, ikke et føre for mine hunder. Jeg regner med at de fleste følte spannene gikk temmelig sakte i det løse sporet.

Jeg tok igjen både Jan Kvilvang og Petter Swift, men ble tatt igjen av Peter Edelbrock som kom i en fantastisk fart på slutten av etappen.

Inn mot Drevsjø snublet Quattro (også lånt av Wærner) i plump snø der løypa gikk inne i skogen og han surret seg inn i lina. Igjen måtte jeg frem og rette ut liner, og tapte tid. Dessverre gikk han ut på Drevsjø med skulderhalthet, trolig på grunn av denne snublingen. Han jobbet i hvert fall ærlig og godt frem til det skjedde. En beskjeden hund jeg likte godt. Takk for lånet av begge to, Birgitte og Thomas, synd det ikke ble et lengre løp på dem.

Med såpass intens kjøring og lite hviletid på Tufsing (jeg fikk bare 2,05 t. der pga mitt høye startnummer) sa kjøreplanen min at jeg skulle hvile 6 t på Drevsjø. Etter 5,45 t dro jeg ut - som én av de siste føltes det som. Det var ikke noen god følelse - tabbe med hensyn på sporet som ventet meg. Etappen til Søvollen var dryg, selv om jeg har kjørt her før i flere sammenhenger og elsker denne naturtypen å kjøre i. Den ubrøyta veien langs Sølensjøen gikk så smått- så smått. Løse og plumpe spor og ganske ensformig for hundene, som småsnublet og tro igjennom her og der. Antagelig derfor Bazzo ble satt ut på Søvollen - han begynte å skulderhalte over fjellet - og han som aldri har vært skadet før!

Fjellet over mot Søvollen var til dels temmelig rufsete, sterk sidevind og snøfokk. Noen spann hadde fått full stopp i vindkulene, mens andre bare dundret forbi og fulgte stikke for stikke i det dårlige været. Jeg har i grunn ikke noe uværsspann, men med Delta og Doffen i led gikk det over all forventning og vi passerte faktisk flere spann. Her ble jeg imponert av spannet til Mikael Jutila, det kom galopperende forbi og ble borte som en prikk i det fjerne - bare skuffet på gjennom snøfonnene som hadde lagt seg til i sporet. Ikke mye å gjøre da vottene til Ola Brennodden Sunde forsvant med vindkastene. Det er i slike tilfeller det kanskje er greit å ha ekstra votter eller vanter tilgjengelig i jakken - just in case.

På vei nedover mot Søvollen kjente hundene seg igjen - flere av hundene har gått her flere ganger før og jeg merket trøkket i spannet. En tysk fotograf lå flat i snøen der jeg minst ventet det; mens jeg pratet med handler Didrik i mobilen for å si fra at jeg nærmet meg. Sjekk bildet her: http://musherzeitung.myblog.de/musherzeitung/art/6777852/Gute-Besserung-Get-well-soon-Nina-Skramstad-

Å kjøre tvers gjennom Søvollen var en del av kjøreplanen. Kanskje var det dumt, kanskje burde jeg tatt ut hvile her. Men hundene var pigge, bortsett nettopp fra Bazzo som haltet og ble satt ut. Jeg var nå nummer 2 i sporet, et par timer etter Robert Sørlie. Sporet, ja. Det var en stoooor forskjell å ligge fremst i løypa. Her var såle og knallfine spor. Det er klart det er en fordel å ikke kave i bakevja der sporet er sønderkjørt.

9 hunder videre - og etter en liten stopp med snacking og bytting av sokker like etter sjekkpunktet tøffet vi videre i fin fart bortover og litt oppover, nedover, nedover, nedover. Jeg visste når de fleste forlot Søvollen, meldingene tikket inn på mobilen. Jeg hadde god kontroll og hundene gikk jevnt og trutt, ikke noen monsterfart, men heller ikke subbetempo. Hundene var i humør og jeg koste meg.

Men; omtrent der vi passerte et gedigent oppdrettsanlegg med sølvrev i trange bur og monsterhøye gjerder rundt hele anlegget, gikk Rupsi seg stiv og holdt ikke tempoet. Hun fikk haike med videre i sleden. Der sovnet hun fort og gjorde ikke mye ut av seg. 22 kilo ekstra for de resterende 8 hundene er en del å trekke på. Mikael Jutila tok meg igjen (på nytt - han stoppet bittelitt lenger enn meg på Søvollen), men i det han passerte traff han lederhunden min Doffen med sleden - selvsagt bare et uhell - men Doffen fikk seg en liten smell.

Doffen begynte å halte omtrent samtidig med Minnie i de evindelige bakkene på ubrøyta vei 3 mil før Tynset. Det var ikke plass til dem i sleden. Doffen trakk som en helt, men jeg så at han ikke var i slaget. Minnie gikk med slakk bakline, noe hun aldri pleier å gjøre. Minnie har faktisk aldri vært skadet før og bl.a. gått til mål på 3 lange Finnmarksløp. Det var ikke noe allright å se hundene mine halte uten å kunne tilby dem plass i sleden.

Det gikk så smått, så smått. 6 hunder som var pigge, 2 som haltet, 1 som sov i sleden og 1 kjører som jobbet og jobbet.

Var alle disse skadene et resultat av sukkersnøen tidligere i løpet? Jeg har kjørt lange Femunden én gang før - da hadde jeg med alle 12 til mål. Jeg har aldri noen gang opplevd å sette ut så mange hunder før halvgått løp er kjørt. Det er ikke noen god opplevelse, men en nyttig erfaring. Tempoet mitt var ikke ekstremt på noen som helst måte, på alle etapper ble jeg tatt igjen av andre spann, bortsett fra 1. etappe.

Jeg kan analysere og gruble meg sønder og sammen, men gidder ikke lenger. Da jeg kom til Tynset ville jeg ha 6 hunder å kjøre videre med, hvorav 1 hadde hatt småskader tidligere i sesongen. Ville jeg til Finnmarksløpet fikk jeg gi meg her og nå, tenkte jeg mens jeg kjørte mot sjekkpunktet. Jeg bestemte meg for å bryte og ringte handlerteamet mitt. Fikk like etterpå en hyggelig telefon av Jon Flaa, som ville forsikre seg om at jeg ikke bare hadde psyket ut. Han forstod ganske fort at jeg brøt pga hundene.

Inger-Marie Haaland og Sigrid Ekran var de to siste som tok meg igjen mot Tynset - det var virkelig to flotte spann som dundret forbi i høy fart. Inger-Marie skjønte fort at noe ikke stemte med mitt spann og kom med oppmuntrende tilrop.

Ned mot Tynset er det masse artige bakker, men jeg tok det pent og sikret meg mot ytterligere skader. På sjekkpunktet stod flere veterinærer tilgjengelige og sjekket hundene. Didrik førte hundene fra spannet og opp til hundetilhengeren. Her var det flere hunder som ikke var mye slitne! Knik og Sakko nøt oppmerksomheten fra publikum, Delta og Dollie kunne løpt videre på flekken, Miekak og Guffen stod bare og logret.

Handlerne mine Didrik og Ole-Johnny - og Elin på hjemmebane - fikk et kortere Femundløp enn de hadde regnet med. Beklager! Men dere gjorde en super jobb med oppdateringer, depot, kjøring og fotografering så lenge det varte.

Sånn. Det var det løpet. Jeg depper ikke, jeg var og er mer opptatt av om jeg har nok hunder å kjøre med i Finnmarksløpet. Og så er det så klart ikke noe stas å gå ned for telling med sykdom etter å ha brutt Femundløpet. 

Det er knallvær på Hadeland, snø i metervis og hundene er mer enn klare for tur og trening. Didrik har vært ute med de friske hundene flere ganger denne uken, faktisk tok han et tur med 7 av løpshundene pluss reservehund Lusa allerede dagen etter jeg brøt, da vi var tilbake på Røros. Det var ikke lange turen, kanskje 10 km, med Ole Borgersen som passasjer i sleden (14-år gammel nevø av Espen Borgersen). Ole kjørte spannet selv også, merk dere navnet, han kommer til å bli en god hundekjører! Hjemme kjører han 9-spann alene, mens han ikke får lov til å konkurrere før til neste år - med 4-spann. Rørosløpet er målet hans neste år. Vel, nå fikk du sett litt av traseen, Ole.

Jeg ligger her og hoster og harker - sånn går no' dagan. Men vi skal til Finnmark, det er bestemt. Selv om det må bli med noen lånte hunder i år. I fjor lånte jeg to gode hunder (Amigo og Baghera fra www.jeppedalen.no) som jeg fikk et par dager før start - det ble jo et bra resultat til slutt!

I dette øyeblikk har jeg ingen haltende hunder, men Minnie, Doffen og Bazzo er likevel tatt ut av trening enn så lenge. Jeg har mistanke om at Minnie har fått seneskjedebetennelse, samme som Delta fikk i fjor i Femundløpet, og da er Minnie i så fall ute for resten av sesongen.

Nå må jeg komme meg på beina og ut i hundegårdene snart. Begynner å bli lei av å trykke nesa i vindusruta og se Didrik leke med hundene ute i hagen.

Her kommer noen bilder fra Femundløpet tatt av teamets hoffotograf Ole-Johnny Myhrvold. Takk, OJ (enda flere bilder på www.lullanba.no):

Sokking før start

Lupine rigget et knallheftig lysanlegg på sleden min før start. To Betty-lykter i tillegg til 1 Wilma på hodet var nok til å få følelsen av å kjøre semitrailer på sporet. Grrrr!

Klar for å komme ut på sporet.

Handling frem til start. Klubbkompis Thomas Thoresen og min barndomsvenninne Kristin Esseth hjalp meg med hundene, i tillegg til noen frivillige fra arrangørene. Didrik på sleden sammen med meg.

Didrik slipper hundene idet startsignalet går. Minnie og Delta i led.

Inn til Tufsingdalen

På vei ut fra restarten i Tufsingdalen

Didrik fører spannet frem til restart-seilet - fire spann skulle ut på samme minuttet, vi kom ut først. Delta og Minnie i led.

Sakko og Knik mer enn klare etter 2 timers pause. (Hvorfor rosa sokker: Se artikkel skrevet i høst)

Inn til Søvollen. Delta og Doffen i led.

Kort påfyll i sleden før jeg kjørte videre fra Søvollen mot Tynset.

Ut av Søvollen 

Inn til Tynset - TD og to veterinærer står klare. Rupsi i sleden.

Jeg forklarer veterinærene hvilke hunder som har halthet.

Didrik fører hundene opp til hundetilhengeren. Publikum følger med.

Lørdagens (6.feb.) treningstur fra Røros - Didrik og Ole kjørte  - foto: Elisabeth Bergquist

En influensasyk Nina sammen med Ole, Miekak og Guffen.

Didrik med Ole i sleden ut mot Gjettjønna.